Time hos oral kirurgen!

På fredag hadde jeg time hos oral kirurgen..
(ja, jeg synes det er hysterisk morsomt å si.. Oral-kirurg)
Denne lå på kjøkken benken til meg når jeg stod opp. Ille koselig!

Jeg dro dit da, til Christiana Hospital. Tøff som jeg er vet dere, helt alene! ALENE!
Fant frem etter ett par forsøk og kom meg inn på kontoret. Papirarbeid, forsikrings spørsmål og mer papirarbeid.
Ringte til Christoffer. Han er tross alt den eneste jeg kan ringe til i dette landet som jeg kan ringe til å snakke Norsk med. (stakkars Chris)
Men han var som alltid hjelpsom han.. Tusen takk vennen..

Så var det min tur da.. *hjælpes meg*
Kom meg inn, ned i stolen, nærvøs som få.. Og dette er tydeligvis til å ta og føle på.. Den snille damen sier: "Calm down Babe, a child birth is sooo much worse than this!" Takk skal du ha damen, nå vil jeg i alle fall ikke ha unger lenger!
En av jentene som jobber hos Betsy har en datter som jobber hos denne oral-kirurgen min, så jeg spør etter henne. Hu kommer inn og prater og roer meg ned big time. Skikkelig søt jente! (ja, jeg har veldig lyst til å være vennen hennes.. Betsy skal legge inn ett godt ord for meg denne uka)
Så... Så.. Så kommer oral-kirurgen!! Liten, litt merkelig-looking mann.. Han forteller meg hva som skal skje.. Ikke det at jeg fikk med meg ett ord han sa, jeg var veldig opptatt med å tenke på å puste. Men forestiller meg noe sånt som at han sa at han skulle gi meg masse bedøvelse, så ble det en del dytting og draing (var jo tross alt en tann som skulle UT av munnen min), litt borring og mer dytting og draing. Som sagt så vet jeg ikke noe som helst om hva som ble sagt, men det var det som skjedde senere, så..
En tannlegeassistent holdt holdet mitt og strøk meg på panna, min forhåpentligvis fremtidige venninne holdt meg i hånda, mens oral-kiruren dytta og dro og dro og dytta for så å dra ut tanna mi.
Jeg som ikke er noe redd (les: MYE redd) for alt som har med munnen min å gjøre, begynte å hyperventilere før han i det hele tatt hadde begynt. Jeg forsikra dem om at det bare var å kjøre på. Noe de gjorde..
Jeg fikk tildelt prisen for den mest nervøse pasienten ever mens de holdt på.. Puse gjorde jeg innemellom alle tårene som rant nedover kinna mine.
Men jeg overlevde. Det hele var over mye fortere enn jeg hadde frykta..
Dette høres kanskje ille ut, men det var ikke en fornøyelig opplevelse hverken for meg eller oral-kirurgen.. Og den eneste som kan forstå hvor ille jeg hadde det er nok min kjære mor, siden ho har vært der og sett hvordan jeg blir.

Men jeg gikk ut av kontoret ved egen maskin, jeg kjørte hjem og passed out i senga! Våkna fredags kveld. Spiste 4 blåbær, så en film med Betsy og Dave og spiste masse smertestillende før jeg sovna igjen og sov i over 14 timer..