Har Millie blitt Amerikaner?

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne for å forklare dette uten å såre noen, eller for å få dette ut på den måten det er inne i holdet mitt. For det er ikke alltid det er like lett. Er veldig mange ganger jeg tenker noe som er fryktelig morsomt også når det kommer ut så ler jeg ikke av det selv en gang. *frustrerende*

Tilbake til poenget.. Har nå kommet til ett punkt hvor jeg føler at dette er hjemme. Nå har jeg vært her en stund, har venner, penger, bil, ett liv, kjenner området.. Det som er skremmende er det at det er så midlertidig. Alt det som er bra nå, alle de gode følelsene kommer en dag til å ta slutt. Mitt liv i USA er midlertidig. Jeg vet at det ikke kan vare evig. På mange måter så vil jeg jo ikke at dette skal være livet mitt resten av livet. Slave rundt for andre, rydde etter andre, gjøre alt i min mulige makt for å tilfredsstille andre og andres behov. Nå hørtes jeg fryktelig egoistisk ut.. Men det er ikke det som er hensikten. Det er bare det at jeg ser for meg at en dag så kan jeg sette meg ned i min egen sofa, som jeg selv har betalt for, drikke ett glass med kald pepsi max som jeg selv har betalt for, med isbiter som jeg har laget selv i min egen fryser, slenge bena på bordet fordi det er en av de tingene jeg aldri fikk lov til hjemme og gjøre det nettopp derfor, fordi det er kun jeg som bestemmer, ha alle tingene mine utover på badet sånn at alt er der når jeg trenger det, innen rekkevidde, ha tv en på så høyt at jeg kan høre hva de sier uten at noen klager på det, jeg kan være oppe så lenge jeg vil, komme å gå som jeg vil og ikke minst spise hva jeg vil, når jeg vil og hvor jeg vil!

Og igjen.. Tilbake til poenget: Etter at jeg var hjemme i jula var det helt forferdelig å komme tilbake hit. Ingen som masa om at de måtte se meg med en gang, ingen som sloss om å få være sammen med meg alene, ingen som spurte om hvordan jeg hadde det, ingen som gav meg en klem fordi de viste at jeg trengte det, ingen som var her for å gjøre meg til laks, ingen som fikk meg til å føle at de var der for meg og ikke omvendt og ingen som fortalte meg ustoppelig at de var glad i meg.
Nå er det liksom dette som er livet mitt.. Kanskje jeg ikke snakker nok med dere der hjemme? Kanskje dere glemmer å minne meg om at dere er glad i meg? Kanskje jeg glemmer å minne dere om at jeg er glad i dere og savner dere? Kanskje er det to jenter her som trenger meg? Kanskje er jeg redd for hva det er å komme hjem til når den tid kommer?

Dette er hverdagen. Det er dette jeg kjenner som livet mitt nå.

Det som skremmer meg mest er det at jeg ikke har så mye hjemlengsel lenger. Savner jo selfølgelig dere der hjemme, men det er ikke sånn som det var. At det eneste jeg ville gjøre i løpet av hele dagen var å legge meg så jeg kunne gråte helt alene fordi jeg hadde hjemlengsel. Ikke fordi jeg ville hjem, men fordi jeg savnet alle der hjemme og alt jeg kjente!